Det her med venner tror jeg at er en ting jeg egentlig aldri helt har fått til. Jeg føler jeg er en god venn, føler jeg legger nok av meg selv inn i vennskapet, føler egentlig at ting går helt fint. Helt til det en dag ikke gjørt det lengre. Å da trekker jeg meg unna. Hvorfor jeg ikke konfronterer vet jeg egentlig ikke helt, men når det ikke er mitt valg, så føler jeg heller ikke at det er jeg som skal trenge og konfrontere.

Jeg vet jeg er brå, og av og til litt for ærlig. At jeg har litt for lite filter på tingene som blir sagt og kanskje bør lære og tenke meg litt om før jeg bare sier ting. Dette bare beklager jeg. Det er allikevel en del av personligheten min, men er det til så bry så hvorfor ikke bare si ifra? I dag er jeg jo voksen, jeg er ikke sånn som jeg var da jeg var 14, ble kjempe sint og kunne hyle og kjefte til jeg fikk svar på det jeg ville vite… Verden skal forøvrig være glad for at jeg ikke er 14 lengre.

Noen venner er da allikevel med, noen har til og med hengt med siden jeg var 6-7år gammel. Med pauser og tid og en del forklaringer og unnskyldninger har vi da klart oss i snart 20 år, vi har blitt voksen og vi er venner for det skal være sånn, og vi er trygg med hverandre om vi ikke treffer hverandre like ofte mer.

Andre venner, vel de flytter til utlandet eller langt vekk i Norge, og på dager som dette lurer jeg på om de egentlig bare flyktet fra meg (haha, neida) men er jo nesten så man blir litt lettet for da rekker de ikke å bli lei av meg like fort.
Andre venner flytter inn i oppgangen ved siden av, og er super;) Venner som bor ved siden av som man kan låne kaffe og unger av (øøøhm vent) De er ganske supre de. Selv om nabovenner har litt grenser og ta hensyn til, noe som vi er flink til føler jeg. Kanskje det er best å være naboer, for da kan man ikke bare la vær å venner plutselig for vi bor likevel rett ved siden av hverandre..

Aner ikke hva jeg skriver i dag, men uansett er Valentines idag og vil sende kjærleik til alle som føler de burde få det! For her jeg ligger på sofaen med medisiner og tomatsuppe i kopp og generelt er dårlig, så har jeg masse tanker og mykje kjærleik jeg kan dele på. Nå kryper jeg inn i bobla mi igjen.
Og jah, til dere som holder ut med meg gjennom alt, tusen takk. Dere er ganske så knall!
*bildene er tatt av Pippi, fordi jeg selv turte ikke! FEIGA!*